Bak idyllen

Golden Arches

Influensa

Det er ikke mange bilder av Luka gråtende. Nå vil hun bare ligge i sengen min, eller sitte i Caros armkrok og lese bok. Hun får i seg melk om natta, men i løpet av dagen er det nesten umulig å få henne til å spise noe. Jeg er syk, også.

Jeg har vondt i hele kroppen, men spesielt i halsen og hodet. Jeg tror aldri jeg har hatt så vondt i hodet. Jeg har feber, jeg svinger fra frostanfall til ekstrem varme, jeg klynker, jeg freser, jeg krever. Jeg er ganske ulidelig når jeg er syk på denne måten.

Stakkars Luka sutrer. Caro har ikke tid til å sitte med armkrok og bok hele tiden. Hun kan ikke sove i sengen min hele dagen. "Opp, opp," sier vi, "nå tar vi oss en tur rundt huset!" Og i full mundur går vi ut i hagen. Her skal vi aktivisere, om enn bare noen minutter. Så lenge vi klarer!

Luka sutrer. Hun er syk, hun vil inn.

Jeg drikker brus og spiser salte kjeks, jeg klamrer meg til boksen med smertestillende piller og legger meg rett etter at Luka har sovnet. Influensaen i vinter var gyselig. Da var det oppkast over hele leiligheten og alle tre var syke samtidig.

Jeg er så trøtt.

Jeg tenkte bildet av en gråtende Luka ville være beskrivende for dagen i dag.

Fødselsdag

Jeg våknet kvart over åtte i dag morges, uthvilt. Luka lå i kjøkkensenga og sa: "Kak? Kak?" og var beviselig mitt avkom: Når jeg legger meg med visshet om at morgendagen skal inneholde kake, så er det jammen meg det første jeg tenker på når jeg våkner.

Vi bakte kake, svigermors kanelkake (se bunnen av innlegg for oppskrift), og kokte kaffe og smurte brødskiver. Så vekket vi Caro og katten, og dekket på med roser fra hagen og stearinlys. Ute høljregnet det, men taket var nesten helt tett, og det var bare deilig. Kjølig. Én bit, igjen.

Caro er glad for at galskapen er over.

Jeg fikk gaver - sminke av mamma, en nydelig lykt av pappa (og vaskemaskin!), italiensk-kurs av svigerforeldrene mine, stearinlys og servietter av Luka, ny pling-ring-maten-er-ferdig-klokke og nydelige perler av Caro. Da måtte jeg gråte litt, for de var så fine.

Etter at kaken var nesten spist opp, kom pappa og onkel Hans innom nabolaget en lynvisitt på vei til Trondheim. Luka fikk være i førerhuset av semi-traileren og mannfolka fikk med seg kakerester på veien. Vi hadde allerede bakt ny kake, og da Luka og jeg kom hjem igjen etter bestefar-tittei, var huset fullt: Elisabeth, Linn, Linda, Karina og Marte. Enda flere gaver. Bursdagsselskap. For en barnslig sjel.

Jeg skulle skrive om 42. Slik jeg gjør det hvert år. Nå er det bare åtte år til, alldeles innenfor rekkevidde, ikke tretti år fram i tid som da jeg begynte å skrive om 42.

Nå er jeg nesten der.

Jeg tror det gjør noe med drømmen, planen; nået møter framtida med letthet; sannsynligheten blir større for at det blir slik jeg tenker. Hva er det som skal skje? Kanskje blir det kolonihagefest. Da får vi be vennene våre og naboer og venner på Sogn, naboer vi enda ikke kjenner fordi vi kommer til å få hytte på et annet hjørne enn dette, og Sogn-venner som er venner nå, men som ganske alldeles sikkert kommer til å være enda bedre venner innen den tid.

Men kanskje blir det huset ved havet, brøddeig og kaffe og rosebusker?

Dette året har jeg fått nye venner. Jeg er så takknemlig for at det fortsatt skjer. Og venner jeg hadde, er fortsatt der, og flere av dem har laget nye mennesker. Når jeg er 42 er Luka og Jacob ni år gamle, Jenny og Vilja er åtte. Og Karen og David. Når de kommer. Nye mennesker, nye opplevelser og enda mere å være glad for.

Jeg skal legge meg i kveld og skrive historien om 42-årsdagen min, enten i hodet eller på papir. Jeg skriver den sjeldent for andre, den er min, en slags oppsummering av hvem som er i livet mitt. Jeg sitter i den 24 kvadratmeter store hytta og tenker på menneskene jeg er glad i. Det er for mange, alt for mange til at det kan bli kolonihagefest! Drømmen min er - i år - å samle dere til mange retter og langt bord. Dere får hjelpe til, men jeg skal spare og planlegge i mange måneder.

42 handler om dere nå. Ikke lengre om meg. Jeg registrer at dette er nytt.

Det handler om dem jeg er glad i. Det skjønte jeg nå.

Dette var den fineste gaven jeg fikk i dag.

Cecilies kanelkake

1 liter skummet kulturmelk

1 liter hvetemel

1 liter sukker

200 gram smeltet smør

8 toppede ts. kanel

2 toppede ts. natron

Stekes midt i ovnen på 180 grader i omlag 40 minutter. En halv oppskrift gir en rund springform eller en liten langpanne. En full oppskrift gir en hel langpanne. Husk å ha papir i bunnen, så er den lettere å få ut av formen.

Varme

Søndag er det femten år siden jeg flyttet til Oslo. I overimorgen. Femten år og et liv. Om fire år runder jeg den dagen da jeg har bodd lengre i Oslo enn på Sørlandet.

Jeg har tro på den dagen.

Vi kom til Oslo med toget. Det var nittenårsdagen min. Hybelen var klar, i det innerste rommet i leiligheten til Lene. Tapetet var smale striper i gult og hvitt, alle møblene var fra IKEA. Mamma og jeg gikk ut av Oslo S og varmen slo mot oss, jeg har skrevet om det mange ganger før, men jeg kan gjøre det igjen: Vi har ikke slik varme på Sørlandet. Det er alltid en bris, alltid et kjøligere drag fra sjøen.

Her var det oppvarmet asfalt, gamle bygårder hvor heten dirret på taket. Alt var varmt. Lufta sto stille. Bare hos Lene var det kjølig, i leiligheten som var senket en halv etasje ned i kjelleren. Det runde inngangspartiet, stua, rommet mitt og kjøkkent. Den skumle døra ut i råkjelleren hvor doen var. Badet som egentlig var et skap i gangen. Foldedør.

Kaldt.

Vi la ei matte på gulvet. Den føltes fuktig, og forble fuktig.

Jeg var nitten år. Jeg hadde langt, mørkt hår, grønne øyne og jeg gledet meg til å begynne på Universitetet. Jeg holdt pusten. Jeg holdt meg selv i hånden og kjente svetten krølle håret i nakken.

Så dro hun, mamma. Jeg satt ute i den lille bakgården og luktet på den nye byen min. Støvet, treverket inne bak all den over hundre år gamle mursteinen. Jeg luktet søppelet og folket, alle dem jeg ønsket å gå ut og treffe. Jeg luktet Vika og Frogner og Slottsparken. Jeg luktet trikken og hundene. Jeg husker lukten av stekt makrell, en sein middag, fra et åpent vindu, en livbøye om jeg hadde trengt den: Du kan alltid komme hjem igjen, Aina.

Så var jeg alene.

Endelig.

De sier dette er den varmeste sommeren så langt på åtti år. Det kan godt være. Seint på natta har vi ligget og snakket om varme. Caro som kom ut av J. F. Kennedy Airport som sekstenåring og fikk se New Yorks berømte skyline gjennom hetedisen. Jeg tok nattbussen fra Orlando til Daytona Beach da jeg enda var femten og fikk se hva femtigraders varme lager på nattestid: Tordenstorm.

Likevel er det nittenårsdagen min som trumfer alt. Denne fantastiske følelsen av å virkelig gi seg over, legge seg godt tilrette i varmen og tenke at det er akkurat slik det skal være. Når det stemmer overens, innsiden ut, jeg er varm og jeg passer inn.

Dette er min verden.

Jeg elsker denne byen. Jeg elsker den oppriktig og helhjertet. Som en kjæreste. Jeg gjør sjeldent noe halvhjertet. Jeg er gjennomført på den måten.

Jeg bodde bare hos Lene noen måneder. Det ble kaldere i kjellerleiligheten på Frogner, og jeg innså flere ting: At jeg hadde lyst til å bo i kollektiv (en stund), at jeg skulle bo på Bislett og at jeg aldri, aldri skulle bo et sted hvor det føles greit å tenne i peisen i august. Jeg har aldri møtt Lene etter det. Hun var 54, vakker. Neste år blir hun 70.

Varmen i Oslo er den vennen jeg treffer sjeldnest. Først er hun plagsomt tilstede, så gjør hun meg lykkelig, så kvalm, og til slutt kjenner jeg at jeg beveger meg på grensen til hva som er akseptabel oppførsel. Jeg venter på regnet. Jeg venter på at skyene skal samle seg over meg og slippe meg fri.

Regnet er en venn hele året. Jeg vet hvordan jeg skal forholde meg til henne. Hun baker boller og gjør at jeg legger på meg. Nå er jeg tynn. Alle som kjenner meg, vet hvor mye jeg misliker å være tynn.

Da sees jeg ikke.

Etter at jeg flyttet til Bislett, startet historiene. Jeg skriver dem fortsatt, men jeg har sluttet å repetere dem slik jeg gjorde så ofte før. Nå er det egentlig bare denne ene: Varmen. I den hører det med en våt skjørtekant, et skyggekors over sengen. Utbyttbare elementer, konstante holdepunkter. Varmen, Oslo, jeg. Alle valgene mine.

Hver dag klager jeg over varmen. Hver dag sjekker jeg værmeldingen. Hver dag gruer jeg meg til det er over, men hemmelig. Hemmelig. Jeg gir meg over nå. Det er et farlig sted å være. Jeg gruer meg til det er over, til jeg samles igjen, én bit. Jeg er nærmere valgene mine i varmen, og jeg hilser dem nå, hei, hei, sier jeg, hvordan har du det?

Så kommer regnet. Så legger jeg dem bort til neste gang.

Pride

Super-Luka har fått to rosa ballonger og masse gratis partisnop, og fryder seg.

Super-Caro avkjøler avleggeren i fontenen.

Framtid versus fortid

Dette er framtida.

I dag var det sol. I dag var en god dag. Dette er framtida.

Uannsett hva noen andre måtte mene.

Dem avisene skriver om. Dette er framtida. Og på lørdag skal vi gå i gatene, i sol, i glede, og hvis noen synes vi er vulgære, unødvendige, motbydelige, så får de se en annen vei. De er fortid, forbi, adjø, sier vi og vinker. Adjø, adjø.

Dette er framtida.

Blåse på

"Au," sier Luka og peker på armen sin. "Ja," sier jeg, "jeg ser at du har vondt der. Au, au." Og så blåser jeg på.

Noen ganger får mammaer vondt også. Som da vaskemaskinen gikk i stykker i forgårs og hun måtte tømme den for vann gjennom filteret. Filteret er festet på gjenger som er unødvendig skarpe, og knokene på mammas høyre hånd fikk seg en real omgang. Det ser ut som om jeg har vært i slosskamp. "Au," sier Luka og peker på hånden min, og blåser på.

Empati kommer fra det greske ordet empatheia som betyr inn-følelse, og er evnen til å forstå andres sinnstilstand, perspektiv og følelser. Andres au. Luka er bare 16 måneder, men skjønner med største enkelhet når noen er lei seg eller har det vondt. Da sitter klemmene løst, en svalende hånd stryker over kinnet og med alvorlig blikk sies det noe trøstende på jibberjabbersk, helst med favorittordene klemt inn: "Aiaiai, ne au! Sju, åtte, ku! Auuuu! Uff! Bil."

I fireårsalder skal unger ha lært empati. Da skal de også kunne hinke litt, kle på seg selv og leke med andre barn uten særlig tilsyn. I fireårsalder skal unger ha skjønt at andres sinnstilstand eller følelser ikke nødvendigvis er i samsvar med barnas egne sinnstilstander eller følelser, men at det er synd på den det gjelder likevel. Empati er ikke empati om man trøster fordi det fører til at man selv får det bedre: Poenget er at mammas hånd gjør vondt, mamma har det vondt, og mamma får det bedre når Luka blåser på.

Mangel på empati diagnostiseres under personlighetsforstyrrelser.

Jeg er en annenrangs borger. Jeg har ikke de samme rettighetene som for eksempel min venn Synne. Det synes jeg er leit. Jeg blir lei meg. Det gjør meg enda mer lei meg at det finnes mennesker der ute som synes det er helt i orden at jeg er en annenrangs borger, og som i tillegg ønsker å trekke noen av de rettighetene jeg har tilbake. Det finnes mennesker som synes jeg gjør noe så feil i livet mitt at jeg ikke fortjener å være borger på samme linje som dem.

De synes de er bedre enn meg.

"Noen regler må vi ha," sier de, og legger til: "Det er vårt ansvar som samfunn å ta vare på de svakeste, barna." De ser på meg med røntgenblikk: Hvorfor oppfører du deg slik? Hvorfor er du sånn? Hva i livet ditt har gjort at du velger slik du gjør? Hvem tror du at du er?

Jeg har vokst opp på Sørlandet, midt i den mest intense beltespenna av Bibelbeltet. Jeg kan alle argumentene. Jeg vet om frelsen, om gjenfødelsen. Jeg vet om tilgivelsen som tilbys om jeg bare snur om. Jeg vet hva som ville vente på innsiden, lovsangen, overgivelsen, fellesskapet. Jeg har vært der.

Fremskrittspartiet skriver i sitt prinsipprogram at: "Av hensyn til barnas rett til å kjenne, vokse opp med og få omsorg av sine fedre mener vi at lesbiske ikke skal kunne få kunstig befruktning. Kunstig befruktning skal forbeholdes heterofile par som lever i stabile parforhold, og som av helsemessige grunner har problemer med å få barn. Alle barn har rett til å vite hvem deres biologiske foreldre er." I handlingsprogrammet skriver FrP at: "Endringene i diverse lover gjort i 2008, kjent som ”Ny ekteskapslov”, må evalueres." Klar og tydelig tale.

Kristelig folkeparti setter harde bud for seg selv om de ønsker å reversere 11. juni-loven: Under partiets punkt "Verdigrunnlag" står det:

Det kristne menneskesynet

Hvert enkelt menneske har en uendelig verdi og har ukrenkelige rettigheter fra unnfangelse til naturlig død. Retten til liv er den mest grunnleggende rettighet. Enkeltmennesket har en unik egenverdi og må aldri reduseres til et middel for å oppnå noe. Menneskeverdet er ukrenkelig og kan ikke være gjenstand for gradering ut fra alder, prestasjoner, kjønn, seksuell legning, bosted, hudfarge, tro eller livssyn.

Nestekjærlighet

Nestekjærlighetstanken bygger på at alle mennesker er like mye verd. Avgjørelser som berører andre mennesker må være preget av respekt og erkjennelse av likeverd. Nestekjærlighet innebærer en radikal solidaritet og krever aktiv handling. Den gjelder alle mennesker og kjenner ingen landegrenser.

Det er vakkert, så vakkert at hjertet mitt hopper. Ukrenkelige rettigheter, unik egenverdi, mennesket må aldri reduseres til et middel for å oppnå noe. Som stemmesanking, for eksempel. Menneskeverdet er ukrenkelig og kan ikke være gjenstand for gradering, alle mennesker er like mye verd, respekt og radikal solidaritet. Aktiv handling. Alle mennesker.

Hvorfor er jeg så opptatt av KrF? Et marginalt parti sies det, men jeg kjenner kortpustetheten ta meg, den samme jeg har kjent i årevis når jeg passerer kommuneskiltet med ku på. Etter meningsmålingen 15. juni lander partiet skarve 5,8%, men har da gått opp med en halv prosent. Fremskrittspartiet går også fram, til 26,1%.

KrF varsler også omkamp av ekteskapsloven. I sitt politiske program skriver de at: "Familien er det mest grunnleggende fellesskapet i samfunnet. Det er i familien de første og nære relasjoner utvikler seg og skaper grobunn for enkeltmenneskets vekst. Ethvert menneske har behovfor å være en del av et slikt nært fellesskap. Det er derfor viktig å legge til rette for at familien har frihet til å fylle og utvikle denne rollen." Men også at: "Ordningen med assistert befruktning skal være innenfor forsvarlige rammer og ha som mål at egg og sæd bør komme fra foreldrene." Det er et bør der; jeg henger i et bør. Men så:

"KrF mener at alle barn har rett til en mor og en far, og at alle har rett til å kjenne sitt biologiske opphav. Derfor er det viktig at ekteskapsloven, adopsjonsloven, barneloven og bioteknologiloven bygger på prinsippet om at alle barn har rett til en mor og en far. KrF er opptatt av å sikre ekteskapet mellom mann og kvinne i lovverket nettopp fordi dette har vist seg å være den mest stabile rammen rundt barns oppvekst, og fordi ekteskapet som en ordning mellom en mann og en kvinne har dype røtter i tro og tradisjon i kulturer over hele verden – uavhengig av religion og livssyn. Samtidig har samfunnet et ansvar for å sikre barns juridiske og økonomiske rettigheter uavhengig av foreldrenes samlivsform." (Side 13.)

En meningsmåling er tross alt bare en meningsmåling. Stortingsvalget bestemmes av hvem som går til urnene, ikke av hvem som svarer på telefonen (og alle med de mest grunnleggende statistikkunnskaper vrir seg i smerte hver gang en politiker bes uttale seg om de nyeste opp- eller nedturene.) Men la oss nå bare anta at Aftenpostens meningsmåling holder vann, og se hva tallene utgjør. Ifølge Statistisk Sentralbyrå var det i 2007 3 618 000 norske borgere som var stemmeberettiget. Hvis vi legger sammen FrPs og KrFs folk, får vi 31,9%.

1 154 142 mennesker synes å mene at jeg er en annenrangs borger.

Å bli stemplet som annenrangs borger gjør meg trist. Jeg blir lei meg. Jeg har i utgangspunktet ikke de samme valgmulighetene som andre borgere har med hensyn til hvordan jeg ønsker å organisere og leve mitt ytterst kjedelige og ordinære familieliv. Skal jeg nå også miste retten til å være gift med den jeg elsker? En rett jeg forøvrig kun har hatt i ett år. Skal mitt neste barn muligens ikke få ha to juridiske foreldre slik det første barnet vårt nå har? Etter at vi ventet på svar i syv og en halv måned. Etter at vi beskjemmet ble veid av et unnskyldende Barnevern og konstatert voldsomt egnet til å ha barn. Vårt eget barn.

Hvis de hadde ment annerledes, ville de stemt annerledes! Jeg holder det fram foran meg: Vet du hva som gjør andre lei seg, og likevel gjør det, er du ikke snill. River det der inne? Kjenner du empatien svi deg? Den mamman din lærte deg da du var liten og hadde skrubbet kneet ditt?

Nå skal jeg selvsagt ikke påstå at 1 154 142 mennesker har personlighetsforstyrrelser. Det ville vel være å trekke konklusjonen noe langt, men jeg ønsker å presisere det overfor alle som tenker å stemme på ett av disse partiene: Valget ditt har direkte påvirkning på min families juridiske status. Mine valg av partner og familiesituasjon, er mine. De påvirker ikke noen andre, slik andres valg rundt deres familieliv ikke påvirker meg. Jeg ønsker ikke å sette meg til doms over noen. Fire barn med fire forskjellige fedre og ikke sammen med noen av dem? Vel, det er hennes valg. Ikke mitt, ikke FrPs eller KrFs.

Hva er det med KrF som gir meg gåsehud? At de lener seg på Gud? At de bare følger hva som er det gjeldende dogmet? Jeg tror det er at KrF skaper konklusjoner for dem som stemmer FrP i tillegg til for egne velgere. Jeg tror at verdikonservatismen har fått skikkelig hold i omlag en tredjedel av befolkningen, at argumenter for lavere skatter og opprettholdelse av kontantstøtten er saker som absolutt selger partiet FrP, men at KrFs angstproduksjon rundt "de homofile" får enda flere til å stemme ytterste høyrefløy. KrF er kanskje et marginalt parti, men det er en viktig holdningsskaper.

Muligens er dette å frata FrP ansvar.

Jeg vil anta at de færreste stemmer på et parti med fullstendig egenmeningssamsvar. Det er alltid noe; pragmatismen råder iallfall når jeg stemmer. Og selvsagt er det slik at mine valg ved stemmeurnen har konsekvenser for andre enn meg selv, slik er det for alle. Pensjonister stemmer ikke nødvendigvis Pensjonistpartiet bare fordi de er pensjonister, og på den måten påvirker de barnehagedekning og skolepolitikk. Det er likevel én viktig forskjell: Selv om barnehagedekning og skolepolitikk er viktige saker, griper de ikke inn i det som burde være et ukrenkelig familieliv.

Det er meg et under at et liberalistisk parti som FrP klarer å forsvare innad at en del av befolkningen skal fratas almenne rettigheter. Barna, selvsagt. De mener å beskytte barna.

Bare ikke mitt barn.

Bare ikke Luka.

Gåsehuden river sommervarmen ut av kroppen min. KrFs velgere får stå for partiets program; det er religionsfrihet i dette landet, og selv om jeg skulle ønske at det fantes en religionstrumfende lov som sa at "den enes rett skal være den andres rett", så gjør det ikke det. De får velge å dømmes slik de selv dømmer andre. Som sagt, jeg kommer fra Lyngdal. Jeg kjenner lingoen.

Men Fremskrittspartiet! FrP har ingen unnskyldning! FrP ville sannsynligvis klart seg helt strålende selv om de droppet dette enorme stemmefiskeagnet. Det nører opp under hat som ikke nødvendigvis finnes der i utgangspunktet. Det produserer og reproduserer frykt og personlige katastrofer! Er "vi" så farlige? Så uforsonlig forskjellige fra "dere"? Er livene som leves, snille, gode, skattebetalende liv, så grusomme at 11. juni-loven må diskuteres?

Det finnes et "vi" og det finnes et "dem". I dag fortalte jeg en som stemmer FrP at jeg er glad i ham, og jammen er ikke han glad i meg, også. Vi kan diskutere annen politikk i god debattånd - veier og bomstasjoner og klima og integrering - men dette ene, det skrekkelige: At min egen far stemmer på et parti som ønsker å frata datteren og datterdatteren hans helt vanlige rettigheter.

Det svir så fælt at jeg ikke har ord for det.

Og er det ikke barnet ditt, et søsken, en venn, forelder eller kollega, så er det noen. Noen. Som du kunne vært glad i.

Noen. Som du burde føle empati for.

Og jeg lover - jeg lover! - at når noen kommer og ønsker å ta fra deg muligheten til å være sammen med den du vil og å beskytte barnet ditt, så skal jeg gå i kamp for deg! Jeg skal peke min mest rasende pekefinger på såret ditt og brøle med min høyeste stemme: "Se! Au!"

Og så skal jeg blåse på.

16 måneder i dag: We Will Win!

A Year Ago: My Week Blogging at gender.no.

The First Assignment

In February we became parents. Our child was greeted the same way every other newborn is: A slip of paper, mother's name and room number, pink or blue. Then another piece of paper, just as colour coded as the previous one, with a list of vital measurments: Welcome. You have been assigned meaning.

We didn't accept the paper. The nurse, after grunts of disapproval, came back with a green one, my name now misspelt.

The discussions about what would be in the child's best interest regarding The Pink Issue (positions ranging widely from the alleged need for every girl to express herself as pretty through pink and thus develop a proper gender identity to insisting the child be given freedom to be seen as a person, not a girl-person) had been raging with our surroundings since the pregnancy test proved positive.

We, the parents, agree. Our child is not to be easily read. Five months old, Luka Judith Kristin is almost always read as masculine, in the abscence of so called feminine markers. With no pink present, no flowers or butterflies, boy is the only option.

We'll remember this summer as Luka's first, and as the summer when our friend, the sexologist and doctor Esben Esther Pirelli Benestad once again was reported to The Norwegian Board of Health Supervision (Helsetilsynet) for malpractise and abuse of the State's funds. During the last few years dr. Pirelli Benestad had made arrangements on behalf of three patients to have full mastectomies. Only the Gender Identity Disorder Clinic (GID) at Rikshospitalet has the mandate and the right to do that. Now the whistle had been blown.

My love, Caro, Luka's other parent, does not do gender. It is not at all uncommon among the people who know it to be a possibility. I choose to do gender the way I do; I am perceived as the mother, the wife. I choose my long hair, my sensible shoes and my weight. I answer to her and she, but my awareness allows me to resist being uncritically constituted by it's categorical implications.



Individual Needs

Caro had the mastectomy done in May 2005. It was not a felt necessity of belonging or passing, but one developed in the specificity of Caro's body; a strong dissociation from the breasts as flesh and as attributed meaning. We know of people with desires for the same or similar surgery, developed and understood through other diverse narratives and intentions, different perceptions of bodies, gender, agency and ontology.

This summer has been hot, Caro's scarred chest is tanned after weeks in the sun, only wearing a pair of shorts. We live in a communal garden. No one here has commented on Caro's seemingly odd body.

Our life, so ridiculously ordinary, is still thought impossible by many: No one can surely choose standing outside the binary gender system; loving and living with such an atrocity must be confusing.

Caro has had to meet the rigid believers of the binary as something unheard, unspoken, unthought. I get the questions perhaps closer to heart: Do I think of Caro as she, but won't admit it? Is Caro confused, but doesn't know it? And the most candid question of all, the one uttered surprisingly often and always in a low tone of voice: How can we have sex if Caro has no gender?

The idea that Caro is some sort of butch Barbie doll, smooth and transformed into a blank, a non bodily being where others have genitalia because we insist that sexed bodies are culturally and temporally situated in a system deeply invested in dicotomies of good/bad, light/dark, culture/nature, man/woman, is scarily ignorant. But it's true, people do ask me this.

I begin by saying, well, there is a body, Caro's body. It's a fully functioning human body. Then I try to explain language as gendered, social roles, basic history, biology as more diverse than commonly known. Most people make a full stop at biology. Surely the body is? Yes, but what we write on these bodies are not.

And then, if still interested: Do you see religion as a historical phenomenon? Yes, most people answer. And the sciences? Biology? Harder to swallow.

Yes, I say, that too.

Just Do It

I don't use pronouns about people who don't want it. No one should. And the hes and the shes who have chosen their pronoun, are respectfully called by their choice.

Many people tell us: "Oh, I could never do that! It's much to complicated! It's just the way it is! Language!" As if language could never be changed.

It is surprisingly easy: One simply puts one's mind to it.

Language as an excersise in change is easily attainable. Language is there. It is used, misused, bent and reinvented, contantly in flux. I have always loved language, it's turns and twists a playground. I was still thrown onto an unknown part of that playground when I met Caro. "Impossible!" said a friend when I told him about Caro not wanting either "he", "she" or other varieties such as "s/he" or the Norwegian "hin". Just nothing. No gender. No pronoun.

I do it. I use no pronoun; I read no gender.

I speak differently now. I even think differently; certainly about language, but also about people. Language is a powerful link to our history, but it is also a pair of binoculars making out the vivid soon-to-be. It constantly indoctrinates us, it eases us and sends us into war. Language is all.

And they say it can't be changed!

Caro has broad shoulders, a bare chest, long legs. The neighbours in our communal garden vary in using "he" and "she", the lesbian identified often choosing the "she", the heterosexual identified "he". The explanation of why both are wrong often too big a project to enter. Most of our friends try to get it right. Most of them fail.

The pronouns are naturalized signs of a rather arbitrary oppressive categorization. They are part of the production of difference, oppositions, limitations. In our family we choose to do better. It's easy. It could be for everybody.

Grasping Diversity

Gender - if we allow the idea that there is one, two, or many - is felt and experienced differently by everyone. We are all constituted somehow in relation to the artificial binary. There are surely people presenting with "traditional" narratives like "man trapped in woman's body", the MTFs and FTMs. But there are also many who flux within the binary narrative. Those who exhaust the binary and say: "I am both, and then some". Some step out of it, refuse it's legitimacy and relevance. For all the latter ones there is no help to be found if one's life and perceptions are incorporated, written on one's body, developed and established firmly to the degree of necessary bodily alterations.

The issue boils down to treating only the people that meet the so called objective criteria of F64-0 Transsexualism, the criteria pertaining to a "consistent gender identity" of the "opposite sex" versus understanding bodies and needs as more diverse than either/or and meeting individually experienced and expressed needs.

Dr. Pirelli Benestad disregarded national guidelines when ordering Caro's mastectomy from a sympathetic plastic surgeon. The good doctor has performed similar acts of civil disobedience on several other occations as well, challenging both problematic diagonostic criteria and rigid guidelines.

Esben Esther called Caro earlier this summer asking for a letter of support. The accusations made by The Norwegian Board of Health Supervision were not false per se, but the acts needed to be put in context and the motivations looked at. Clearly "wrong" does not always equal "bad".

We launched an online campaign, Støtte til Esben Esther - kritikk av GID-klinikken (Support for Esben Esther - critique of the GID-clinic).

The media picked up on our campaign quickly and for a while the topic seemed to be everywhere. Caro wrote an irate letter to The Board and we encouraged and coordinated similar critiques from others, both organizations, health professionals and private persons. Our shared goals are to get Esben Esther's charges dropped and to have The GID Clinic investigated, it's practice exposed and redirected.

One organization pulled it's initial support at the last minute. LLH, the national organization for Lesbian, Gay, Bisexual and Transgendered people, found the issue too controversial . Their board was divided. It is a liberal humanist, civil rights oriented organization, with a history of biologically informed binary thinking. It was too hard a pill to swallow for most of them to support people's needs to "de-gender" or "re-gender" their bodies on individual terms.

Oh well.

June 26th the Government approved a new plan of action based on a report on the situation for LGBT people in Norway. It states that the T has been neglected far too long, particularly the T that falls outside the social and medical arrangements funded and offered now.

Now both the public and the Government require it. Changes will be made.

Personally I want the Minister of Justice to apologize on behalf of the Government to all those who have been treated poorly by The GID Clinic and all the ones turned down and left to survive and deal on their own. Suicide is not at all uncommon. For professionals commited to the Hippocratic oath to turn away deeply frustrated people who have no other offer, is so unethical that it should be severely punished. The GID Clinic defends it's practice by hiding behind directives and guidelines, circularly informed by their own conservative psyciatric binary "knowledge" of body and gender.

This is a very, very silly thing to do.

Esben Esther, Caro and I are among many who think that the monopoly must be dismantled, and that psychiatry should have little or no legitimate relevance in "gender" issues.

The clinic should be ordered to recall all the patiens so far turned down: Please come back. May we help you now? We will do better this time. We were wrong. Sorry about that.

Making Freedom Available To Children

Once it seemed that I was floating the ocean on a big rubber tire. Freedom appeared to be right in front of me, something to be touched, had. Freedom was symbolized by so many things, and I had only a few of them in my possession. Every movement I made towards getting to this imaginary freedom only seemed to bring me further away from it. I stretched my hands out to reach it, and the waves would take me in the opposite direction.

One day, terrified I would never get there, I got it. I just got it. Freedom. Not to be touched or collected. It's to be chosen. At that very moment, my life changed.

Freedom has to be chosen continuously, and it's usually not the easy choice to make. I would lie if I gave the impression that my journey has been obstacle free. Quite the opposite. Sometimes I have chosen the normative route to soften circumstances for others. Sometimes I have been afraid. But at least I have the choice. I know I am doing, not being.

I am no more.

I used to lean on a lot of being. Being produces a series of consequenses: I am woman, therefore I wear make up; I am from the South, therefore I live by The Law of Jante. No. I may choose to do this or that, but it doesn't confirm me as being.

Caro is not transgendered.

We have placed ourselves outside the -gendered, and we refuse to step into it again. There is freedom in this. We no longer have to write our bodies in any other way than we choose. There is no being, no necessities connected to bodies. For anyone. No one is male, female or trans-.

To unlearn patterns of self, of being, is hard work. I wish I had never been taught the rules of the South. They still stick to the sole of my shoe like a piece of gum. Our child will never have to battle the Thou shall never believe you are better than us. We will never teach Luka that legs must be shaved because of whatever genitalia. Luka will never be told Good girl! Bad girl!

Children should be taught compassion, strength, kindness, openmindedness, critical thinking, love. This is the basis of a free life. Children should never be treated and naturalized as belonging to a category, forced through a cultural mold. It is cruel and unproductive.

Let's not do that.

If we do, they will have to float their own rubber tire reaching desperatly for their notion of freedom somewhere down the road.

There need be no I am.

Or as Judith Butler has said: "You may think you are, but that's the extent of it."

Here Comes Trouble: I feil ende

Luka synes det er morsomst med potta på hodet.